Å video
Publisert
Disse tekststykkene er ment som små luker inn til et arkiv av videoarbeider laget på, eller av kunstnere relatert til BEK. Videoarbeidene illustrerer ikke tekststykkene, men det er arbeidene som har gitt meg innsikten til å skrive dem. Lukene er forskjellige og formulert som påstander eller utsagn. De handler ikke om ‘å lage video’, men om å se og forstå video, og å drøfte noen trekk som kjennetegner videokunsten. Jeg er selv kunstner som jobber med video, og disse lukene er basert på tanker jeg har gjort meg som kunstner og publikummer. Video, som betyr ‘jeg ser’, brukes både som adjektiv, verb og substantiv. I disse lukene rommer begrepet video ‘digitale tidsbaserte visuelle uttrykk’. Video er ikke, det skjer. Det gjør video både spennende og utfordrende å beskrive. Video skjer i opptak, i redigering og i avspilling. Ved nennsom, åpen og nærværende produksjon, bearbeiding og visning av video, skapes videokunst av kunstnere.
Video i landskap – landskap i video
Et landskap kan ses som et narrativ når man ferdes i det. Vandreren er kameraet som ser seg omkring, spaserer mellom fjell, myr, skog. Eller kvartaler i ukjente byer. Det kan være landskap alt sammen, men avstanden mellom betrakter og omgivelser, eller kamera og motiv, er det som gir opplevelsen av et landskap. Du kan ikke berøre et landskap, men absolutt bli berørt! Kameraet sveiper og zoomer, men i møtet med landskap blir vi som betraktere holdt på avstand og ensomme, eller alenestående. Kameraet er en mester på distanse.
Den Pyramidale Taushet (2013) (2:30 min. utdrag) av Anders Elsrud Hultgreen
Hvor er dette? Hva ser vi? Hvem er jeg som betrakter i dette landskapet som dreier seg rundt flere akser på samme tid?
The Atmospherics 11 (2020) (40:42 min.) av Jeremy Welsh og Trond Lossius
Når jeg ser og hører dette arbeidet er deg meg som er kamera. Jeg står på fergekaia og venter på fergen. Alle steder er som alle steder og ingen steder.
Video som tid
Video er et tidsbasert medium, et begrep som oftest brukes teknisk, men som er mye mer spennende som et filosofisk begrep. Hva betyr egentlig ‘basert på tid’ når vi er så uklare i å definere tid? Basert på x? Det er jo en gåte, det. I noen arbeider behandles video som et gåtebasert medium, satt til å foreslå løsninger på gåten. Som en Matrjosjka-dukke. Kunstvideo som spør seg selv og sitt publikum ‘hva kan nå tid være?’, mens tidskoden løper på skjermen (Husk: filosofisk, ikke teknisk). Video kan være observasjoner av endring, som igjen blir en måte å definere tid på. Er tid endring? Fordrer endring tid? Video er avhengig av tid. Kan ikke eksistere uten. Men det gjelder vel for levende liv og? Liv er tidsbasert.
Skyvelære #1 (2013) (5:31 min. utdrag) av Ellen Røed
Video kan være observasjoner av observering, som igjen blir en måte å definere tid på.
Enduring Portraits (2008) (31:43 min.) av Kjersti Sundland
Video kan være observasjoner av endring, som igjen blir en måte å definere tid på.
I løse luften (2010) (7:33 min.) av Eva Ljosvoll
Video kan være observasjoner av omgivelser, som igjen blir en måte å definere tid på.
Video som alternativ virkelighet
All fiksjon tilbyr alternative virkeligheter, men i video kan man gå så langt! Så ekstremt! Prøve ut utenomjordiske eller utenomuniversiske scenarioer, eller bare en liten men svært overbevisende dreining av vår egen tilværelse. Som fiksjonen i Franz Kafkas Forvandlingen (1912), der alt er som vanlig, rent bortsett fra at hovedpersonen våkner som et stort insekt. Eller i Hieronymus Boschs (f.1450 – d.1516) helvetesbeskrivelser på lerret. Disse scenene kan spilles ut for vårt indre mens vi leser boken eller betrakter maleriene. Men i video kan scenene utspille seg. De kan bryte med virkeligheten, men også med narrativet, sjangeren og publikums forventninger. Videomediet ble til som en reaksjon på institusjonell filmproduksjon, et antihierarkisk verktøy fordi det ble masseprodusert, uavhengig av tidligere fordyrende prosesser, og dermed ble tilgjengelig for “alle”. Video er et live laboratorium, med plass for en og annen ‘mad professor’.
Love Is The Law (2003) (6:16 min.) av Ole Mads Vevle
I Dagbladets slagord heter det at ‘virkeligheten overgår alt’. I sin påstand hopper de galant bukk over hva mediene gjør med den virkeligheten for å få oss interessert. De fiksjonaliserer virkeligheten. Vevle både avslører dette, og ikke minst avslører han religionens metode for å oppnå det samme: religionen lover en alternativ virkelighet og medierer med sine store ord og skremsler.
Pixel Love 1 (2002) (3:17 min.) av Amanda Steggell
Mulighetene i mediet og mulighetene i leken. Turn the pixel filter on.
Are You Ready? (episode 1) (2020) (30:32 min.) av Gitte Sætre og Frans Jacobi
Med den største selvfølgelighet, og med like doser humor og alvor, presenteres vi for et orakel i form av en kvist. Og like selvfølgelig blir det for meg at jeg er i stand til å følge ‘The Stick’ til den ytterste dag.
There is no Here, Here (2017) (3 min. utdrag) av Gisle Martens Meyer
Tryllekunstner. Sender direkte fra Oz.
Video – et (samtids)dokument
Når kameraet går skjer verden – det fanger handling og tilstand. Når vi ser på opptaket i etterkant, åpnes et refleksjonsrom for hvorfor verden skjer. Et kjennetegn for de videoarbeidene som jeg kaller (samtids)dokument, er at de stoler på betrakterens evne til å tenke, forstå, prosessere. I disse arbeidene får kameraet lov til å bruke tid, å være en betrakter. Kameraet blir gulvuret i rommet. Bare står der, bare er der, men i givakt. En videokunstners evne til å fremstille kameraet som en passiv observatør er så klart et virkemiddel. Et kamera er aldri passivt, det har et perspektiv.
stille dag (2012) (1:16 min. utdrag) av Aleksander Johan Andreassen
«You know what you need in life, Bobby? Balance, distance, symmetry”. Sitat fra Twin Peaks.
Without Waiting for Her Reply (2014) (11:48 min. dokumentasjon) av Apichaya Wanthiang
Vi kan bare være ett sted. Det kan være en sorg.
Video – å gå forbi intimsfæren /Beyond intimacy
Videokameraet kan være et verktøy for å komme nær. Nærere enn mellommenneskelige relasjoner tillater. Linsen har inget ‘jeg’ og bryter derfor ‘den inste grind’. Der et annet ‘jeg’ ikke kan nå, kan linsen gå. Kameraet ser og blir ved å se, og i møtet med individer og deres virkelighet finner vi som ser på selskap og slektskap gjennom kameraet. Kameraet er en mester på nærhet. I Beate Grimsruds bok Evighetsbarna (2015) skriver hun: ‘Hva betyr det å forstå? Å trenge inn i et annet menneske med følsomhet?’ I noen videoarbeider er det kameraet som med følsomhet evner å trenge inn i et annet menneske og rapportere hjem til betrakteren. Men i alle disse arbeidene har det også vært en videokunstner i rommet, som har evnet å skape en atmosfære for nærhet og tillit.
Stilleben no. 2 (2018) (8:07 min. dokumentasjon,) av Maria Øy Lojo
Det er en videokunstner i rommet. Hun har evnet å skape en atmosfære for nærhet og tillit.
Tvillingsong (2020) (0:57 min. trailer) av Anne Tveit Knutsen
Med kjærlighet skal stor kunst skapes.