Bergen senter for elektronisk kunst

Festivalen motlyd fant sted på USF i ti dager mellom 5. og 14. oktober 2001. Den var satt sammen av konserter, installasjoner og et filmprogram, i tillegg til en serie foredrag.

Samtale om motlyd mellom initiativtagerne Maia Urstad, Jana Winderen og Jørgen Træen, og Sissel Lillebostad, Bergen 20. august 2020.

Sissel Lillebostad (SL): Innen vitenskapen har lyd lenge vært et område for stadig undersøking og forsking. motlyd representerte kanskje den første inngangen til lyd som kunstnerisk materiale – i Bergen, kanskje i Norge. Hva var det dere ville med festivalen?

Maia Urstad (MU): Vi holdt jo på med lyd alle sammen. Både Jana og jeg hadde bakgrunn fra visuell kunst, og vi hadde interesse av det feltet som ligger midt i mellom. Så ambisjonen var vel å ha en festival, å lære noe nytt, invitere folk, lytte og være i en kontekst som ikke fantes fra før.

Jørgen Træen (JT): Ja, og lage en kontekst hvor man kunne eksperimentere litt. Jeg hadde i alle fall en veldig nysgjerrighet for å prøve ut ting.

MU: Ja – dette var et undersøkelsesprosjekt. Det var om å gjøre å få inn folk som kunne si noe om forskjellige lydrelaterte tema.

Jana Winderen (JW): Den første ideen om motlyd var inspirert av en tekst av Anna Karin Rynander, hun som har laget lydinstallasjonene på Gardermoen. Hun hadde laget et «skrivebordsprosjekt» om muligheten for å lage en stille korridor, utendørs. Altså teorien om det, for det går an teoretisk, men det er jo helt vanvittig. Vi tenkte at vi kunne lage en mur av stillhet mellom byggeplassen og USF, til Kulturbyåret 2000 da Bergen var Europeisk kulturhovedstad. Det var jo helt absurd å skulle ha et kulturbyår, og så skulle det være en byggeplass like ved siden av USF hele tiden. Vi begynte å snakke om motlyd som fenomen, og så dro Jørgen og jeg opp til forskningsinstituttet Sintef i Trondheim for å se på utviklingen av aktiv støydemping. Der var det bl.a. noen kuvøse-greier som var utviklet for jetfly. De måtte være lydtette for å transportere for tidlig fødte babyer. Husker du at vi var inni det anekoiske (ekkofrie) kammeret.

JT: Ja. Det er noe jeg og nevner i diverse sammenhenger, å ha vært i et sånt rom. Det var helt utrolig rart.

JW: Jeg husker at jeg skulle prøve å si noe, men så var det som om lyden satt fast i kroppen og ikke gikk noe sted. Den var så utrolig ubehagelig, den følelsen. Senere ble jeg spurt om å gjøre et prosjekt inni et sånt kammer, men jeg sa at jeg aldri vil gå inn et sånt sted igjen.

MU: Vet du, jeg hadde det helt motsatt. På Haukeland sykehus har de et ekkofritt kammer, og jeg tenkte at dette kunne jeg blitt helt avhengig av. Jeg ble helt fjetret, jeg syntes det var så fantastisk.

JT: Jeg husker bare en liten detalj, for det hang én lyspære der. Og det var lyset. Og når de gjorde målinger, så skrudde de ut den lyspæren og tok den ut av rommet, sånn at de ikke skulle få feil på målingene av refleksjonene i lyspæren.

JW: Men hva var det de gjorde for å få det stille?

MU: Sånn som jeg husker det, er teorien bak motlyd at hvis det er en helt klar og tydelig sinusbølge, så sender du ut motbølgen til den. Og da nulles de ut.

JT: Ja, du har lyd og så har du samme lyden, men fasen er snudd. Problemet er å få den lyden gjennom mikrofonen, elektronikken, og snu fasen kjapt nok til at det blir en nøyaktig utfasing.

JW: Det er jo ikke praktisk mulig å gjøre ute, med så uforutsette forhold, ikke sant? Jeg husker vi snakket om hvordan vi kunne gjøre det inne i kontrollerte rom.

MU: Jo, vi snakket om det, og så ble det vel etterhvert mer interessant å tenke på det som et fenomen som ble en overbygning for alle de tingene vi hadde lyst til å gjøre.

JW: Ja, ikke sant. Det var der du hadde de falne kuene, ikke sant, Jørgen?

MU: Ja, det var en del av den konserten. Vent, jeg leser fra programmet: «Borggården, lørdag 13. oktober. Her vil du få presentert en konsertforestilling du neppe har opplevd maken til med alt fra komposisjoner med falne kyr, dype bassklarinettoner, meditative klangbilder, til kraftig ekspressiv pianospill, i et vell av lyd.»

JW: Jeg husker Jørgen Larsson. Han spilte piano oppe på balkongen.

MU: Ja, det gjorde han. Han var på én balkong, og så var Gjertrud Pedersen på balkongen over og spilte «komposisjon for klarinett i klangrom», eller noe sånt noe. Og jeg laget musikken, så jeg skrev noter underveis. Det var ganske gøy. Og vi brukte jo hele rommet. Det var ett eller annet på gulvet og, tror jeg.

JW: Vi laget det der sitteputestystemet med et lydprogram inni hvert av vinduene i Borggården. Med de turkise skaigreiene. Herregud! Det var fantastisk, egentlig. Og Kalle Grude sin glassmontergreie med transdusere på glasset som skulle plukke opp lyd fra Kina. Jeg tror jeg hadde en kinesisk opera inni den der greia til Kalle. Det var litt magisk.

MU: Den stod rett utenfor Visningsrommet ett eller annet sted. Vi hadde jo hele det rommet, vi malte det gult, og omgjorde det til et slags basseng med fluktstoler. Vi var rundt til venner og slektninger for å få lånt stolene, malte de gule, og farget stoff også. Og hele greia handlet om å lage ett rom. Trond Lossius hadde fire høyttalere i det indre gule rommet, fire i det ytterste, sammen med ti synkroniserte boom-blastere som jeg hadde med fra et annet prosjekt.  Poenget var å lage et lydbilde som inviterte folk inn i fluktstolene og hodetelefonene med «Dagens meny», som en sommerdag på stranda.

JW: Husker dere han som ikke kunne komme, Jürgen Moritz? Moritz fortalte at flere folk hadde begått selvmord i et område med veldig mye lavfrekvent lyd. Det påvirket dem, de ble deprimerte og stresset. Det gjorde veldig inntrykk på meg.

MU: Han hadde bodd i det samme området selv.

JT: Jeg har lest at det er mye høyere dødsrate der det er mye subharmonisk støy, spesielt i forbindelse med undergrunn og diverse.

JW: Ja. Tenk for eksempel på vindturbiner.

MU: For å si det sånn: Temaet er høyst relevant hele tiden. Som denne forurensningen med varmluftsvifter. Det er jo ingen hemninger der – viftene durer rundt absolutt over alt. Og det forundrer meg egentlig, for vi er så bevisst på så mange andre plan, men akkurat når det kommer til den typen støy, så hører vi den ikke. Og det er veldig rart. Den er overalt.

JT: Og det har fremdeles ikke vært noen eksempler på motlyd, som jeg har fått med meg, bortsett fra i headset. For å kunne dempe bassfrekvenser fra vifteanlegg og sånt kreves enormt mye plass. Og så det er jo sinnsykt upraktisk, og helt jævlig dyrt. Så da blir det heller ikke gjort. Sikkert fordi det ikke er nok forskning på det.

SL: motlyd var jo ekstremt ambisiøst på et vis, med alt dere forsøkte å skru sammen innenfor rammene av et prosjekt som var «vi vil bare gjøre noe vi synes er kjekt».

MU: Ja. Men som sum av interesser mellom oss, så ble programmet altså dette. Det var veldig om å gjøre å gjøre ting selv, av det som vi hadde lyst til å gjøre. Det var «Hva skjer hvis jeg gjør dette?» eller «Hvordan går dette?», og «Kan vi få dette til?». Det handlet veldig mye om å bruke hele USF. Alle rommene. Som med den konserten i Borggården; at vi brukte alle etasjene, at vi brukte klangen i hele rommet. Å ta hele rommet i bruk, sånn at du gikk inn i et helt annet rom enn hva du gjorde uken før. Det tror jeg begynte da, denne helhetlige tilnærmingen for å lære ting, finne ut av ting og lage ting selv. Film var det og!

JW: Det programmet der, ja, det var et kortfilmprogram av noe slag. Det hadde jeg helt glemt. Men det som er viktig her, er jo hele den motlyd-greien. Det var jo grunnlaget for hele prosjektet. Det med byggeplassen. Selv om det ikke var teknisk mulig, var det likevel det som lå i bunnen for det hele. Det var fint å bruke som utgangspunkt, for det er en hypotese som man ikke kan bevise. En idé som åpner opp for en masse forskjellige tanker.

JT: Det ble veldig improvisert, fordi vi ikke helt visste hva vi gjorde. Det var på en måte å bare se hva vi fikk til.

MU: Men vi lagde jo mange verk selv.

JW: Ja, det var mye jobb egentlig, når jeg tenker på det.

I TEORIEN

SL: Hva betydde serien med foredrag, det teoretiske programmet, i en setting som dette?

JW: Det ga jo muligheten for folk til å høre, til å gå i dybden i forskjellige tema, og få mulighet til å stille spørsmål.

SL: Men hvorfor ble de som var i programmet invitert? Var det spesielt tilknyttet denne ideen om motlyd, eller var det tilfeldigvis folk dere kjente og syntes hadde noe på gang, og som dere var interesserte i?

JT: Det var vel ting som interesserte oss, på grensen av hva lyd er.
MU: De forskjellige folkene som var med, jobbet eksperimentelt. En fin blanding. F eks den forelesningsserien med Sigurd Saue fra NTNU som visste noe om motlyd. Han er forsker i akustikk.

JT: Sigurd Saue har også jobbet med Arne Norheim på installasjonene hans.

MU: Men mange var folk vi kjente, fra byen, og som vi visste jobbet med disse tingene. Jeremy Welsh hadde en forelesning. Jørgen Knutsen hadde en forelesning. Det er jo bare en helt suveren mulighet til å lære noe og som ikke må leses. Når du treffer noen som kan noe om et tema, så betyr det at du får muntlig overlevert noe som den personen har forsket på og funnet ut av. Jeg husker ikke hvordan vi fikk penger til alt dette, men det var i alle fall en følelse av at «wow, det der har vi lyst til, det der har vi lyst til å høre mer om, her kan vi spørre noen». Og så var det kjempefint å være mange sammen.

SL: Opplevde dere at motlyd hadde betydning for å etablere en form for forskningsorientert tilnærming til lyd?

JW: Det er jo sånn at man gjør det man er interessert i – fordi man har lyst til å finne ut av det selv, og så har man lyst til å dele det med folk.

MU: Det var rett og slett en super mulighet til å få folk som visste noe om et tema til å si noe om det. Jeg tror ikke vi tenkte så veldig mye på forskning akkurat, vi tenkte mye mer på hva de vet som vi hadde lyst til å høre på. Og jeg husker vi hadde forventinger til Moritz, for det var ganske spesielt med denne kunnskapen om den lavfrekvente faren.

JW: Ja, utenfor menneskelig hørbart område. Jeg tror ikke jeg hadde begynt å skjønne så mye om frekvens, for min del. Jørgen, du kunne jo mye mer om lyd. Og du Maia. Begge dere kunne mer enn meg om lave frekvenser. Det fortsatte forresten med freq_out-prosjektet, som handler om ulike hørbare frekvensområder. Men det var etterpå, i 2003. Etterhvert har jeg lært mer om resonans, frekvenser og lydtrykk enn jeg kunne da, men det gjorde inntrykk på meg husker jeg. Å tenke på lyd som våpen for eksempel, og hvordan ulike vibrasjoner og lydtrykk påvirker kroppen vår, og andre dyr for den del. Det er jo kjempeinteressant. Det er jo det man gjør, prøver å finne ut av dette.

SL: Jeg har en oppfatning av at spørsmålene som Moritz reiste, til tross for at han ikke dukket opp, ble viktige for motlyd som festival. Men også for den kunnskapen dere har bygget aktiviteten deres på, etterpå?

JW: Det var ting vi fant ut av gjennom å gjøre motlyd. Hvordan funker det? Og hva er lyd i forskjellige slags former? I forhold til å ha lyd i hodetelefoner, eller ha lyden åpent i rommet?

MU: Det var vel derfor vi gjorde det, fordi vi hadde lyst til at det skulle skje. Det ikke var så veldig mye av det fra før.

JT: Jeg tror det var en litt merkelig blanding vi endte opp med, og som kanskje ikke var tilsiktet. Alle sånne prosjekt som gjøres nå synes jeg er veldig mye renere. Mens dette her var mer innfallspreget og mer av en slags merkelig kobling. Det var mye friere og åpnere.

JW: Ja, det er sant. Det er en fin ting.

Fin Miks

SL: Til en viss grad kan en jo si at, i hvert fall her Bergen, så var dette i lydkunstens barndom, der en fortsatt kunne leke i samme sandkasse, og det ikke var så viktig hvem som styrte toget.

MU: Ja. Vi lekte jo i samme rommet også. Jeg husker at vi hadde mange ting i ett rom. Og de skulle bare passe sammen – og det gjorde de. Hvis motlyd favnet bredt, så var det på en sånn måte som gjorde at alt passet godt sammen.

SL: Nærmest organisk sammenvokst?

MU: Ja. Den der konserten tror jeg var ganske sprø. Det var et kjempearrangement. Over alle etasjene i Borggården. Jeg har ikke sett den bakgården brukt så mye, det var en kjempesnodig sak.

SL: Tok dere opptak av dette? Har dere noe, hva som helst, egentlig? Lyd, video?

JT: Ikke som jeg vet om.

JW: Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror ikke vi dokumenterte det i det hele tatt, egentlig.

MU: Jeg tror ikke det. Vi var så sabla opptatt med å få det gjort, gjennomført.

SL: Jeg var publikum på motlyd, og husker at vi var på vei inn i vinteren, det var allerede begynt å bli ganske grått rundt oss, og vi kom inn i et rom som var lysende gult. Med fluktstoler. Med det grepet tok dere bort hele den seriøse, litt høye terskelen i møte med avansert samtidskunst, som lydkunst på mange måter representerer. Publikum fikk rett og slett en personlig opplevelse, og settingen var tilrettelagt for å introdusere meg nettopp for lyd. Det ga en veldig varme til prosjektet. Og så var det denne lekenheten som lydarbeidene representerte.

MU: Vi fikk jo inn en hel haug med flotte kunstnere som bare leverte cd’er. Vi sendte ut et rykte om at folk kunne levere cd’er, og når vi hadde nok la vi de ut på en sånn «Dagens meny». Det var et fint prosjekt.

JW: Hvordan var det man kommuniserte ut til folk på den tiden?

MU: Det er et godt spørsmål! Jeg tror det var jungeltelegrafen, altså.

JT: Flyers.

MU: Så satt vi og ventet for å se hvem som ville levere. Og så skrev vi ned for hånd hvem det var. Audun Eriksen, og Jazzkammer.

JW: Jørgen Knudsen var der, tror jeg.

MU: Peter Castine husker jeg, han hadde gjesteopphold på USF og på BEK. Og så var det Der Brief. Og Knut Vaage. Og Duplo, med «Å spille på en øse». Var det Andreas Mæland?

JT: Andreas Mæland var vel med i Duplo, ja.

MU: Ja, jeg lurer på det. «Arm live at Safe As Milk-festivalen 2001». Og så var det Jana, da, og Love Tutorials.

JW: Det som var så fint i Bergen var at man kunne blande inn forskjellige ting. Det var mange flere muligheter for samarbeid. Det hadde vi jo særlig i dette prosjektet her, ikke sant?

MU: Ja. Det var jo for eksempel Norbert Schlieve, som ble invitert til å lage en installasjon. Han kom i en lastebil, og drev rett og slett med plateproduksjon. Han påstod at om 10 år (altså i år 2000) så ville cd’ene være borte – men hans LP-plater i kobber ville leve.

JT: Han snakket om at de kunne vare i 1000 år eller noe. Lagde ikke han video på vinylplatene?

MU: Jeg tror han omgjorde visuelle signal til lyd, at det var en del av det han holdt på med. Og så hadde han to spor på denne plata. Jeg tror det var sånn. Han kom med hele utstyret baki bilen, og hadde utstilling og presentasjon.

«Mercen er full av duppeditter. Her er datamaskiner med kraft nok til å drive en middels stor by, men det er den fantastiske «lysillusjonsmaskin» han vil vise. (…) Maskinen transformerer på snedig vis visuelle bilder til volt, som så blir omformet til akustiske signaler, som igjen blir overført til en analog vinylplate.»

– Bergens Tidende i møte med Nobert Schliewe

ETTERVIRKNINGA

SL: Hva sitter dere igjen med etter festivalen?

MU: Det var en litt rar festival, med utrolig mye fine ting som foregikk. Vi hadde en sånn slogan; «Lyd som støy, støy som lyd, lyd som kunst». Og det var egentlig det det var. Det var ikke noe skille mellom det ene og det andre. Alt dette her var interessant, og det var interessant at det skulle skje. Og det var jo en interessant sammenheng å være i selv.

JW: Du og jeg gjorde motlyd fem år etterpå, Maia, husker du det? På UKS (Unge Kunstneres Samfunn).

MU: Ja, det gjorde vi.  Det var foredragsserie, en hel dag. «Sound Art in the White Cube», het det.

JW: Det var viktig at det var i gallerirommet, for man hadde opplevd så mange dumme situasjoner med kuratorer som bare drev og skrudde lyden opp og opp etter hvert. De hadde en veldig dårlig forståelse av lyd i et gallerirom, egentlig. Det har jo forståvidt forandret seg noe, da, om ikke så veldig mye. Jo, det har forandret seg en del.

MU: Det er et stykke igjen.

JW: Ja, det er et stykke igjen. Men det er større forståelse for lyd nå i billedkunstsammenheng, enn da vi holdt på med motlyd.

SL: En slipper i alle fall ikke unna med å være uvitende i dag. Det kunne en gjøre den gangen. Da kunne en ignorere det, rett og slett, men ikke nå. Så sånn sett har det jo forandret seg.

BARE GJØRE DET

SL: Tror dere at et tilsvarende prosjekt kunne vært gjort i dag?

MU: Ja. Av unge folk. For det handler litt om å komme fersk inn på en scene og gjøre det en har lyst til å gjøre. Det kommer unge folk inn og stormer scenen stadig vekk. Vi var kanskje ikke så unge da, men gøy var det i alle fall. Og det føltes ungt. Det var nytt.

SL: Det jeg mener er jo ikke bare motlyd som konsept, men det som dere la i det. Det at dere bare gjorde det, som dere sier selv, «vi ville bare finne ut av ting».

MU: Ja, vi hadde gjort det med de behovene vi har i dag.

JW: Man er et annet sted i livet og sånn, men jeg hadde ikke hatt noe problem med å gjøre et sånt type prosjekt igjen.

JT: Men du mener vel kanskje om et sånt type prosjekt, ikke nødvendigvis at det var oss, eller?

SL: Begge deler, kanskje. For det er jo bare dere som kan svare på om dere kunne ha gjort det, andre er litt vanskelig å trekke inn i denne sammenhengen. Men du sier, Jørgen, at det til en viss grad var urent, det var så sammensatt med veldig mange forskjellige ting tilstede i samme prosjekt, og at det nettopp var et aspekt av lekenhet, av nysgjerrighet, som var tiltalende. Mens i dag er mange av de prosjektene som du ser eller opplever, litt renere.

JW: Jeg setter hele tiden i gang sånne ting som jeg har lyst til å finne ut av. Det er vel egentlig det hele greia går ut på, for min del i hvert fall. Å fortsette å stille spørsmål, og gå der hvor man synes det er noe å finne ut av, som er interessant.

SL: Sier du, Jana, at motlyd er noe som gjentas absolutt hele tiden, fordi det er den måten du jobber på?

JW: Det er måten å gjøre ting på, ja. Nå har jeg nettopp reparert taket på låven her, så midt i Covid-greia hadde jeg et stort rom. Så begynner jeg å tenke, ok, hva kan jeg bruke dette her til? Jaha, kan ikke få dratt noe sted, kan ikke invitere noen. Men hva er det som befinner seg rundt her? Hvordan er lyden akkurat rundt her? Jeg bor med studioet mitt midt ute på et jorde, med lyden av en buss som går rundt. Plutselig ble det helt stille, under Covid-greiene, under lock-down. Hvordan påvirker det folk? Hvem kan jeg invitere hit til å gjøre ting? Og sånn holdt jeg på, da. Jeg holder på sånn hele tiden.

SL: Så motlyd var egentlig en praksis som dere fortsetter med. Og denne utprøvende tilnærmingen er fundamentet for hvordan dere jobber?

MU: Ja.

JW: Det er jo sånn man jobber. Eller, det er inni lyden selv, kanskje, hvor man fortsatt holder på, og som jeg er sikker på at du også Jørgen har holdt på med hele tiden. Man er jo inne i lyden og finner ut av ting hele tiden.

JT: Ja, det er evig forskning.

JW: Det er jo det. Og det foregår inni rommet, inni lyden, og i forhold til folk og utover i rommet – det er jo den samme utforskingen som man holder på med hele tiden. Lese ting, finne ut av ting og lytte på ting. Og skjerpe, ikke sant, det er jo det man driver med. Vi driver jo med akkurat den samme metoden hele tiden.

MU: Samtidig  gjør vi det jo på forskjellig vis, for det er den måten vi må lære, det er sånn vi må utvide. Jeg tror vi alle driver og forsker i det vi holdet på med kontinuerlig. Det kommer aldri til å ta stopp. motlyd var en del av det. Det var gøy å lage en 10-dagers greie, og det var det det ble. Og nå gjør vi det på en annen måte, kanskje, men vi driver egentlig med det samme: Vi driver og lærer og finner ut av ting, tenker jeg.

SL: Og av og til dukker det opp små lommer hvor en har en mer intensiv forskningsuke sammen med kollegaer for å si det sånn. Jeg synes det er et viktig aspekt ved motlyd at det hadde såpass mye element av lek, hvis jeg kan bruke det uttrykket. Nettopp gjennom at en ikke har bestemt hva svaret skal bli. Fordi det handlet ikke bare om dere. En ting var at dere var opptatt av temaet, men det at dere inviterte andre inn er jo den viktige forskjellen. Dere dro oss inn i dette rommet og sa det at «hør her, kan dere ikke sjekke den da, og den, og se hva som skjer hvis vi gjør sånn». Fantastisk, egentlig, veldig inkluderende. Ikke det at jeg husker den lyden jeg satt og hørte på i fluktstolen. Det er ikke det viktigste. Men jeg husker at det skjedde og at det åpnet opp en annen måte å skjerpe ørene på.

MU: Vi laget en sammenheng, eller et sted, hvor vi kunne gjøre ting selv, fordi det ikke var noen andre som gjorde det. Det tror jeg var veldig viktig. For meg var det det at vi var flere, det var masse som skjedde samtidig, og så at vi var en del av det. Vi var ikke produsenter i den forstand, vi var medspillere. Vi laget våre egne greier inni der, og det var kjempeviktig. For ellers hadde det ikke skjedd.

JW: Nei.

MU: Og da hadde vi ikke hatt noe sted å vise disse tingene heller.

JW: Det er jo det som er viktig. Man behøver jo ikke å sitte å vente på å bli invitert med på ting, man kan jo bare gjøre det.

MU: Ja. Det er kjempeviktig.

JW: Og det er faktisk veldig mulig. Og har man ikke noe rom, så kan man bruke gata eller en park eller whatnot, hvis man skal formidle noe.

MU: Det er bare å gjøre det.

JW: Det er bare å gjøre det.