Stilleben no. 2 (2018) av Maria Øy Lojo
Videodokumentasjon av utstilling (8:07 min.)
I kunstnerisk virksomhet er jeg generelt opptatt av biologisk arvet og kulturelt betinget bevegelse, kroppslig sansing av rom og rommet kroppen sanser. Hud utforskes som taktil sensor, grense og grensebryter, og rommet som levende organisme.
I kontekst av temaer rundt konservering i dette prosjektet, ønsker jeg å utforske menneskekroppen som konserverende kontainer for historie, arv, kultur og bevegelsesmønstre.
Hvilke strategier bruker den for å bryte med gamle bevegelsesmønstre, eller for å bevare arvet bevegelse i nåtidskontekst? Hvordan forhandler den i møte med andre kroppskulturer? Hvordan reagerer kroppen i et direkte møte med det historiske opphavet til bevegelsene den selv konserverer? Sin egen bevegelses-historie så og si.
– Maria Øy Lojo om prosjektet Stilleben
Utstillingen Stilleben no. 2 ble vist ved Visningsrommet USF i 2018. Deltagerne i arbeidene er lokale innbyggere i Bergen som imiterer positurer til avbildede mennesker og ikoner fra Vestlandets kunstarv (for eksempel ikoner fra Mariakirken eller portretter fra Rasmus Meyer’s samlinger).
Sommeren 2018 arrangerte Øy Lojo Historieboden på USF Feriekoloni, der hun kuraterte videokunst i en kontainer og benyttet en av koloniens arkitekttegnede butikkboder til modulære kunstutstillinger. Historieboden fungerte som en slags stasjonær Asbjørnsen og Moe, der publikum kunne oppleve historier, dele egne og skape nye. Arrangementet sprang ut fra erfaringer hun gjorde seg med utstilling Stilleben no. 2 ved Visningsrommet USF, der en sterk relasjonell og sosial dimensjonen i prosjektet ble ytterligere tydelig. Publikums kroppslige opplevelser av utstillingen ble gitt mer plass til, som en arena for folkelig dialog der publikums egne opplevelser står sentralt uten at kunsten i seg selv må inngå noe kompromiss for å bli ”forstått”.
Historieboden ekspanderte raskt med mange kunstnere involvert på kort tid.
Med utgangspunkt i dette gjentok Øy Lojo Historieboden året etter, men hun utvidet og ga mer tid til fordypning for de involverte kunstnerne som i større grad brukte arenaen til å utvikle arbeid over tid og til utstilling av disse. Hva slags installasjon dette skulle være ble utviklet av kunstnerne, som var valgt ut fortrinnsvis basert på prosjekter og arbeider som hadde en romlig og kroppslig forankring, og ikke forutsatte en akademisk tilnærming til de presenterte verkene.
Kunstnere, dansere og arkitekter ble invitert inn i en kunstnerisk dialog rundt prosjektets temaer, der den fysiske arkitekturen i Visningsrommet USF ble understreket, forsterket og/eller utfordret.
