Bergen senter for elektronisk kunst

Skrevet av Grethe Melby for BEK

– Er det faktisk dette du trenger?
Det er gjerne det første spørsmålet utvikler Stian Remvik på BEK stiller når en kunstner kommer med en idé. Når Remvik spør, gjør han det ikke for å være vanskelig. Han gjør det for å finne den løsningen som gjør at kunstneren vil spare tid og penger. Kunstnere har gjerne knappe produksjonsbudsjett, og programvareutvikling tar tid.
– For en utvikler er det en utfordring å si “nei” tidlig nok. Sette begrensninger tidlig nok, legger han til.

Auksjon med kompleks valuta

Sammen med Sindre Sørensen utvikler han den tekniske løsningen som er i bruk under Post Capitalist Auction. Det er et performativt event og en faktisk auksjon hvor 8 kunstverk av 8 kunstnere skal auksjoneres bort på Landmark.

Oppdraget har de fått av kunstnerne Jingyi Wang og Idun Vik. De har regien på auksjonen. For dette er en auksjon hvor det ikke er sikkert at det er nok å være stinn av gryn. I tillegg har kunstnerne gjort det mulig å by ved hjelp av valutakategoriene «Mulighet», «Forståelse» og «Bytte».

Selve budrunden foregår digitalt. Alle som byr skal kunne gjøre det via sine egne smarttelefoner, nettbrett eller datamaskin. Dermed er det BEKs utviklere som sørger for at budene faktisk kan vises umiddelbart på en storskjerm, synlig for alle som er tilstede.

Men hvordan jobber BEKs utviklere helt konkret for å løse jobben? Og hva betyr selve jobben utviklerne gjør for det kunstneriske uttrykket?

– Vi har likt å kalle det et gameshow. I mangel av et bedre ord, sier Remvik. – Vi har hatt knapt med tid, og det vi har funnet av verktøy er åpen kildekode. Hadde det ikke vært for at det finnes tilgjengelig kode fra før, så hadde vi ikke klart dette med så stram deadline.

Utvikler et instrument

Både Remvik og Sørensen kan være med på at deres rolle i prosjektet kan sammenliknes med den rollen en instrumentmaker spiller for en musiker. Hvordan instrumentet er bygget vil alltid bidra til å forme hvilken klang en musiker har under en konsert.

– Min jobb er jo å lage et design og det som har å gjøre med interaksjonsdesign, forklarer Remvik. – Jeg har jo også utdannelse innen design og jobber i tillegg med egne kunstneriske prosjekt.

Det Remvik jobber med kalles gjerne “frontend”, det publikum umiddelbart ser når de skal bruke løsningen.

Sørensen jobber med programvaren på serveren som knytter alt sammen, og som er helt avgjørende for at det hele skal henge sammen.
– Jeg har ansvar for styringen av den bakenforliggende logikken og hvordan forløpet i auksjonen går, forklarer Sørensen. – Det er min jobb å sørge for at noe ikke klikker. Eller begynner å henge. Da kan vi risikere at budene under auksjonen ikke blir formidlet. Går det galt, risikerer vi at hele auksjonen bryter sammen. Det vil ødelegge den kunstneriske opplevelsen.

Tett samarbeid er viktig

For å sy det hele sammen er utviklerne nødt til å samarbeide tett:
– Hvis noe ikke fungerer, må vi se om det er noe med min programmering som er problemet, eller om det er noe i programkoden til Sindre som gjør at det ikke fungerer, forklarer Remvik.

Men i tillegg er det helt nødvendig å samarbeide tett med kunstnerne. For utviklerne er det avgjørende at de får en god forståelse av hva det kunstneriske prosjektet går ut på. Samtidig er det nødvendig for utviklerne at kunstnerne forstår hva teknologien kan gjøre – og ikke gjøre.

– Vi fikk nettopp vite at kunstnerne hadde tenkt å livestreame auksjonen. Og det åpner jo for en del nye problemstillinger, smiler Sørensen lurt.

– Da fikk vi spørsmålet: Er det sånn at folk som sitter og ser på streamen skal kunne bryte inn i auksjonen? For kunstnerne var det ikke ønskelig. Så da måtte vi legge inn tekniske sperrer slik at de som følger det på streamen ikke kan delta på auksjonen.

– Du må jo være der, for når du har lagt inn et bud skal du jo kunne diskutere budet, legger Stian Remvik til. – For å kunne avgjøre om budet med penger er mer verdt enn det budet folk gir med sin forståelse eller med at man vil bytte i en annen tjeneste eller noe annet, må man være fysisk til stede. Og da må man kunne pause auksjonen, og sette i gang en forhandling. Og så legges dette inn i programvaren sånn at man har en representasjon av budet. Dette er jo et teaterstykke, en iscenesettelse. Kunstnerne er jo skuespillere av profesjon, så de ser på det som en performance. Men det er jo en faktisk auksjon. Jeg tror de hadde tenkt å ha en jurist til stede, slik at det hele blir virkelig, samtidig som det er viktig at det er et teaterstykke.

Mellom kravspesifikasjon og utprøving

For utviklerne gjelder det derfor å ha en god forståelse av kunstprosjektet. Uten en god forståelse er det ikke så lett å lage en kravspesifikasjon.

– En kravspesifikasjon er noe man må ha for å kunne avgjøre hvor lang tid det vil ta å utvikle det. For her er tid penger, forklarer Sørensen.

Både Sørensen og Remvik understreker at jo mer kunstnerne vet om teknologi, jo større sjanse er det for at kravspesifikasjonen blir god.

Så skriving av kravspesifikasjon er ofte en god start på et utviklingsprosjekt, selv om det ikke alltid er like enkelt for en kunstnerisk prosess.
– Ofte finnes det ikke en god kravspesifikasjon, sier Sørensen. Det kan bidra til å gjøre prosessen mer utfordrende.

– Men man er nødt til å begynne en plass, legger Remvik til. – Man har en spesifikasjon, som man må ha, og så begynner man, bare for å komme i gang. Da er det å teste det ut, på folk som ikke vet hva det er, veldig viktig. Med interaksjonsdesign må man se hvordan brukerne opplever det. Det er en helt essensiell del av prosessen. Og det har disse kunstnerne forstått. For det er helt umulig å lage en spesifikasjon, og så tenke at man er ferdig med det, sier Remvik. –  Folk gjør gjerne noe du ikke klarer å forutse. Og folk gjør helt forskjellige ting. Så det handler om å styre publikum slik at de gjør det du vil at de skal gjøre, og ikke gjør det du ikke vil at de skal gjøre. Derfor er det å sette begrensninger viktig. At det ikke er mulig for publikum å gjøre noe annet enn det man vil at publikum skal kunne gjøre under performancen.

– Nå bruker vi jo moderne programvarearkitektur som heter model-view-controller MVC, som mange programmeringsprosjekt bruker for å få en klar deling mellom måten ting ser ut for brukeren og leverandøren av data, mellom den dingsen som leverer data og den dingsen som presenterer det, legger Sørensen til. – Det vi lager må kunne passe for ulike enheter. Datastrukturen og måten det skal presenteres på må henge sammen.

Kunstnere tjener på å forstå teknologi

– Det å forstå teknologien er ofte vanskelig, sier Remvik. – Men du må ha en viss innsikt i verktøyet ditt. Dersom du jobber med maleri, så må du jo forstå pensler. Du må ha en viss innsikt i verktøyet ditt, selv om du ikke trenger å lage dine egne pensler. Men det å ha erfaring med å finne den rette penselen, finne det rette verktøyet, det er noe en kunstner bør kunne. Det er jo det vi på BEK kan legge til rette for. Først og fremst veileder vi kunstneren til å gjøre det selv. Målet er at kunstnere selv skal klare å finne instrumenter og verktøy. På BEK kan kunstneren skaffe seg en innsikt i hvordan noe lages, hva som finnes, og hva som er mulig.

Men av og til kan Remvik og Sørensen hjelpe til med å lage noe nytt:

– Jeg synes det er morsomt med kunstprosjekter, sier Sørensen. – Litt av gleden med å holde på med det er at det er åpent i utgangspunktet, og at jeg kan hjelpe til med å få konkretisert det som kan virke luftig i utgangspunktet. Jobben er jo å finne nye løsninger, lage noe som ikke finnes. Og da kan jo ikke alt være helt klart. Man må være villig til å lete etter løsninger underveis, hvis det ikke finnes fra før.

– Er det ordentlig håndverk lager man jo noe som ikke er laget fra før, sier Sørensen.

Skulle de ha laget noe som er laget fra før ville det ha vært svindel. Det er de begge enige om.

Foto: Stian Remvik