Bergen senter for elektronisk kunst

Av Ellen Røed
i anledning BEKs 15-års jubileum, desember 2015

Det var i begynnelsen av januar 2000. Bergens knapt oppstartede senter for elektronisk kunst rakk så vidt å komme seg på nett før de slo opp dørene for feltet. Motherboard, en kunstnergruppe drevet av Amanda Steggell og Per Platou, stod klare med Hot Wired Live Art, et prosjekt som skulle sette BEK på det internasjonale kartet fra dag én. Om ikke malingen var tørr, var det allerede rikelig med pågangsvilje på BEK, for ikke å snakke om 100 megabits nettverk. Og så var det server. Å få tilgang til server som var fri fra kommersielle interesser var stort for noen av oss i kjølvannet av internettets barndom. All nett-trafikk går via servere og denne tidens onde småkapitalister var derfor server-leverandørene, småkonger som drev webhotell og solgte epostkontoer, og som hadde lite sans for eksperimentering. På BEK fikk vi fri server-tilgang og hjelp til å implementere de funksjoner vi trengte.

Visjonen om egen server var kanskje grunntanken som under høsten 1998 satte Gisle Frøysland og Jørgen Larsson på sporet av det vi snart skulle lære å kjenne som BEK. De ville lage kunst der publikum kunne samhandle med verket over internett. De ville for eksempel lyssette tårnet på Lysverket og la publikum selv kontrollere lyset, noe Gisle gjorde høsten 2000. Til slikt arbeid trengtes en server som kunstnerne kunne definere og programmere selv. Sammen med Trond Lossius, som også hadde kommet til, begynte de arbeidet for å kunne sende midi, og kanskje til og med video og lyd til å fra ulike applikasjoner over internett, ved hjelp av superserveren pl0t. Samtidig pusset de opp 190 kvadratmeter i C. Sundtsgate 55, etablerte en oppegående utstyrspark, opprettet en rekke diskursive fora i form av epostlister og la alt til rette for at BEK kunne være et skikkelig laboratorium.

Laboratorium er kanskje også det mest dekkende ordet for dette første prosjektet, Hot Wired Live Art. I det nye milleniumets to første uker samlet 16 kunstnere seg til et intenst samspill av ulike medier og uttrykk. De hadde varmet opp på et fyr ute i havgapet – med videoprojeksjoner på fyrtårnet og høy teknologiføring også der, for å markere overgangen til Y2K. Eksperimentell digital populærkultur hadde vært Amanda Steggell og Per Platou sitt fokus siden midten av nittitallet, hvilket hadde satt dem i kontakt med et rikt og internasjonalt nettverk av kunstnere. Koreografer, billedkunstnere, musikere og teaterfolk, for ikke å glemme en fekteinstruktør samlet seg derfor i C. Sundtsgate og realiserte dette nye laboratoriet, BEK. Sher Doruff og Niels Bogarts fra Waag i Amsterdam brakte med seg Keystroke, en flerbrukerplattform der ulike medier ble likestilt og kunne kobles opp mot hverandre, i sanntid. Med Keystroke kunne vi jamme, med lyd, bilde og andre signaler, i nettverk som var både her og der, og dermed invitere resten av verden med. BEK hadde allerede da en grunnleggende holdning om at kunst først og fremst er kunst. Å snakke om scenekunst, musikk eller billedkunst var lite relevant da de ulike uttrykkene i bunn og grunn bygget på samme fundament. Kunsten var én, uansett hvilken form man benyttet seg av. For BEK var kunst også noe som foregikk og levde i nettverk. Kunst var bevegelse, noe som orienterer og beveger seg uavhengig av grenser eller fysiske avstander. Ulike noder trengte å kobles sammen, slik at en utveksling av ideer og andre former for signaler kunne foregå. Kunst var med andre ord først og fremst noe sosialt, noe som dyrkes best i møter, i samspill, ved å la ulike krefter gni seg mot hverandre, bli berørt og påvirket av hverandre.

En garde! Fektekorden til Scott dela Hunta trigget kameraene da den traff motstanderen, Leon Cullinaires hvite drakt. Nærbilder av ansiktene deres fylte veggene. Bildene ble fanget opp av apparater som sendte dem videre i nettverket og trigget lyd og tekst. Slagord de kjempende hadde notert på forhånd føk over projeksjonene i en verbal duell. “Equalize all media!” Så stort og så overordnet var idealet. For i digitalisert form blir alle media like. Som data kan de krysskobles og settes opp mot hverandre, i sanntid. Det som kommer ut av systemet kan fores inn igjen, i stadig mer kompliserte kretsløp. Som Per Platou uttalte i en av de mange tekstene som spredde seg i det internasjonale miljøet i etterkant av Hot Wired Live Art: “I think I’m living in a constant world of loops and feedbacks, loops and feedbacks.”

I dag er mange av BEKs servertjenester lagt ned og nettskykongene så veldige at ingen gidder å tale dem i mot. Alle er sosiale og koblet opp mot hverandre på nett hele tiden og over alt. Derfor kan det kanskje være vanskelig å forstå hvor viktige de har vært, disse laboratoriene som BEK har dannet under årenes løp. Men kveldens fantastiske program vitner om det essensielle kjennetegnet ved BEKs virksomhet: At kunstproduksjon er sosiale handlinger og at elektronisk kunst aktiverer mellomrommene, forbindelsene, møtene. Myriader av forbindelser danner grobunn for de kunstneriske uttrykkene som gjennom eller på tvers av digitale medier oppstår mellom. For, som Hot Wired Live Art demonstrerte med slik kraft: i nettverk kan man kryss-koble fagfelt, aktører, idéer og medier og spille dem med og opp mot hverandre. I møtene oppstår det nye. Det er derfor tverrfaglighet fortsetter å være mer enn et honnørord ved Bergen senter for elektronisk kunst.